Soria Moria slott

Halvor hadde alltid blitt kalt lat. Hver gang foreldrene sendte ham i lære, rømte han hjem og satte seg ved peisen for å rake i aska. Men da en skipper tilbød ham arbeid på et skip, sa Halvor straks ja. Havet lokket mer enn noen læreplass.

Etter lang tid kom skipet ut i en voldsom storm og drev mot en ukjent kyst. Da vinden stilnet, gikk Halvor i land for å utforske landet. Han lovte å komme tilbake når det begynte å blåse.

Landet var vakkert, men tomt. Da vinden tok seg opp, fortsatte Halvor likevel. På en bred vei fant han et lysende slott uten et eneste menneske i gården.

Inne i slottet fant Halvor en prinsesse ved en rokk. Hun ba ham flykte. Et troll med tre hoder bodde der, og det ville spise ethvert menneske det fant.

Halvor var for sulten og sta til å gå. Prinsessen ga ham mat og viste ham trollets sverd, men han klarte ikke engang å løfte det. Ved siden av sverdet hang en flaske. Etter én slurk fra den kunne Halvor svinge våpenet uten anstrengelse.

Trollet kom susende og snuste menneskeblod. Halvor ventet bak døra og hogg av alle tre hodene. Prinsessen var fri, men de to søstrene hennes satt fanget i hvert sitt slott.

Neste dag gikk Halvor til det andre slottet. Der drepte han et troll med seks hoder på samme måte. Ved det tredje slottet ventet et troll med ni hoder.

Det siste trollet var størst, og det niende hodet satt hardt. Halvor måtte bruke alle kreftene drikken hadde gitt ham, men til slutt falt også det.

De tre prinsessene samlet seg. Den yngste og Halvor var blitt glad i hverandre, og alle levde godt en tid. Likevel lengtet han hjem til foreldrene.

Prinsessene ga Halvor fine klær og en ring som kunne oppfylle reiseønsker. Han måtte love aldri å kaste ringen og aldri si navnene deres. Ellers ville all magien forsvinne.

Med ett ønske sto han utenfor barndomshjemmet. Foreldrene kjente ikke den velkledde mannen, men da han satte seg ved peisen og raket i aska som før, forsto moren hvem han var.

På nabogården skrøt Halvor av de tre prinsessene. Han beskrev dem så levende at han glemte løftet og ønsket at de sto der. Straks dukket de opp.

Den yngste prinsessen skjønte at løftet var brutt. Ved et vann lot hun Halvor sovne med hodet i fanget sitt. Så tok hun den magiske ringen og ønsket seg og søstrene til Soria Moria slott.

Da Halvor våknet, var han alene. Denne gangen fantes det ingen ring som kunne bære ham fram. Han kjøpte en hest og red inn i en skog som aldri så ut til å ta slutt.

Etter to dager fant han ei lita stue. Der bodde et gammelt par. Kona sa at hun ikke kjente veien til Soria Moria, men hun kunne spørre månen.

Månen visste heller ikke veien; en sky hadde dekket slottet da han skinte der. Den gamle kona ba Halvor vente på vestenvinden, som blåste inn i alle kroker.

Vestenvinden kom så det pep i veggene. Den kjente veien, for den skulle til Soria Moria og tørke klærne til et bryllup.

Halvor fulgte vinden over heier, åser, fjell og fjære. Til slutt måtte vinden gjøre et annet ærend, men viste ham videre til noen kvinner som vasket bryllupsklær.

Da Halvor nådde slottet, var det fullt av gjester. Klærne hans var revet i stykker etter ferden, så han holdt seg i bakgrunnen til bryllupsmiddagen.

En skjenker gikk rundt med et glass til alle gjestene. Da glasset kom til Halvor, slapp han ringen prinsessen hadde gitt ham ved vannet, ned i drikken og ba skjenkeren bære det til bruden.

Prinsessen kjente ringen med én gang. Hun reiste seg og spurte hele selskapet hvem som hadde mest rett til henne: mannen som hadde reddet henne fra trollet, eller mannen som bare satt klar som brudgom.

Alle svarte at redningsmannen hadde størst rett. Halvor kastet de fillete klærne og viste hvem han var. Prinsessen valgte ham, den andre frieren ble sendt bort, og det rette bryllupet kunne endelig holdes på Soria Moria slott.