Kvitebjørn kong Valemon

En konge hadde tre døtre. De to eldste var harde og misunnelige, men den yngste var mild og elsket av alle. En natt drømte hun om en gullkrans så vakker at hun ikke klarte å tenke på noe annet.

Kongen lot gullsmeder lage krans etter krans, men ingen lignet drømmen. En dag så kongsdatteren en stor kvitbjørn leke med akkurat den kransen mellom labbene.

Bjørnen ville ikke selge den for penger. Hun kunne få kransen hvis hun selv fulgte med ham. Kongsdatteren ønsket den så sterkt at hun sa ja. Bjørnen skulle hente henne etter tre dager.

Kongen angret og sendte soldater mot bjørnen. Våpnene bet ikke på den. For å lure den sendte han først den eldste datteren.

På veien spurte bjørnen om hun noen gang hadde sittet mykere eller sett klarere. Hun svarte at morens fang var mykere og farens gård klarere. «Da er du ikke den rette», sa bjørnen og sendte henne hjem.

Neste uke gikk det på samme måte med den mellomste. Den tredje torsdagen måtte kongen sende den yngste. Da bjørnen stilte spørsmålet, svarte hun: «Nei, aldri.»

«Du er den rette», sa bjørnen og bar henne til et praktfullt slott.

Kongsdatteren skulle bare passe på at ilden aldri sluknet. Bjørnen var borte om dagen, men om natta kom han til henne som et menneske. I mørket kunne hun ikke se ansiktet hans.

De fikk tre døtre, én hvert år. Hver gang tok bjørnen barnet med seg straks etter fødselen. Han forklarte ikke hvorfor, og sorgen hennes vokste.

Til slutt fikk hun reise hjem på besøk. Bjørnen ba henne følge farens råd, men ikke morens. Faren advarte henne mot å tenne lys om natta. Moren ga henne likevel en lysestump.

Da hun tente lyset, så hun den vakre kong Valemon ved siden av seg. En varm dråpe falt på panna hans, og han våknet. Forbannelsen ville vært brutt om én måned, men nå måtte han reise til trollkvinnen som hadde forhekset ham.

Kongsdatteren grep tak i bjørnepelsen da Valemon dro, men ferden gikk så voldsomt over ur og gjennom kratt at hun til slutt falt av.

Alene fortsatte hun til ei stue med en gammel kvinne og ei lita jente. Jenta ga henne ei gullsaks som kunne klippe fram klær av silke og fløyel.

Ved den neste stua fikk hun ei flaske som aldri gikk tom for drikke. Ved den tredje fikk hun en duk som dekket seg selv med all maten man kunne ønske.

De tre småjentene lignet hverandre, men kongsdatteren forsto ennå ikke hvem de var.

Til slutt kom hun til et stupbratt berg. I stua ved foten satt en fattig mor med mange sultne barn. Hun kokte småstein og lot som de var epler, bare for å gi barna håp.

Kongsdatteren bredte ut den magiske duken, skjenket fra flasken og klippet nye klær med gullsaksen. Da familien var mett og varm, ville moren hjelpe.

Mannen hennes var mestersmed. Han smidde stålklør til kongsdatterens hender og føtter. Med dem klatret hun hele dagen og natta. Da kreftene nesten var slutt, dro hun seg over kanten.

På sletta over berget lå trollkvinnens slott. Om tre dager skulle hun gifte seg med kong Valemon. Kongsdatteren satte seg utenfor og lot gullsaksen klippe festklær av seg selv.

Trollkvinnen ville kjøpe saksen. Prisen var én natt hos Valemon. Men før kongsdatteren kom inn, ga trollkvinnen ham en sovedrikk. Han våknet ikke, uansett hvor mye hun ropte.

Neste dag kjøpte trollkvinnen flasken for enda en natt. Det samme skjedde. En håndverker i rommet ved siden av hørte gråten og fortalte Valemon om den.

Den tredje dagen kjøpte trollkvinnen duken. Valemon lot som han drakk sovedrikken og holdt seg helt stille da hun stakk en nål gjennom armen hans for å teste ham. Denne natta var han våken da kongsdatteren kom.

Valemon og kongsdatteren la en plan. På broa der trollbruden og følget hennes skulle ri, bygde arbeiderne en lem som kunne vippe rundt.

Da trollene red ut på broa, åpnet lemmen seg og hele følget falt. Forbannelsen var brutt.

På hjemveien hentet Valemon de tre småjentene som hadde gitt kongsdatteren de magiske gavene. Da forsto hun at det var deres egne døtre. Han hadde gjemt dem på trygge steder fordi de en dag skulle hjelpe moren fram til ham.

Familien dro hjem til Valemons land. Der holdt de det rette bryllupet, og denne gangen manglet ingen av barna ved bordet.