Østenfor sol og vestenfor måne

En fattig husmann hadde mange barn og lite mat. Den yngste datteren var både vakker og modig. En mørk torsdagskveld banket det tre ganger på vinduet. Utenfor sto en enorm kvitbjørn.

«Gir du meg den yngste datteren din, skal jeg gjøre deg like rik som du nå er fattig», sa bjørnen. Jenta sa først nei. Familien snakket om alt det gode rikdommen kunne gi, og etter ei uke gikk hun med på å reise.

Hun satte seg på bjørnens rygg. Ferden gikk gjennom mørket til et fjell som åpnet seg. Inne lå et slott av gull og sølv. En klokke kunne skaffe henne alt hun ønsket.

Hver natt, etter at lyset var slukket, kom et menneske og la seg ved siden av henne. Han var borte før morgenen, og hun fikk aldri se ansiktet hans. Om dagen var hun alene.

Jenta lengtet hjem. Bjørnen lot henne besøke familien, men advarte henne mot å snakke alene med moren. Hvis hun fulgte morens råd, ville hun gjøre dem begge ulykkelige.

Moren fikk henne likevel inn på et rom og ga henne en lysestump. «Tenn lyset når han sover», sa hun. «Men pass på at du ikke drypper varm talg på ham.»

Tilbake i slottet ventet jenta til mannen sov. Da hun tente lyset, så hun den vakreste prinsen hun kunne forestille seg. Det var kvitbjørnen uten hammen.

Hun bøyde seg for å kysse ham. Tre varme dråper falt på skjorta hans, og han våknet.

Prinsen fortalte at stemoren hadde forhekset ham. Hvis jenta hadde holdt ut et helt år, ville han blitt fri. Nå måtte han i stedet gifte seg med ei trollprinsesse med en nese som var tre alen lang. Hun bodde i slottet østenfor sol og vestenfor måne.

Om morgenen var både prinsen og slottet borte. Jenta sto alene i skogen, men bestemte seg for å finne ham.

Etter mange dager kom hun til et berg der ei gammel kvinne lekte med et gulleple. Kvinnen kjente ikke hele veien, men lånte henne en hest til naboberget og ga henne eplet.

Ved det andre berget satt ei kvinne med et gullhespetre. Hun sendte jenta videre på en ny hest og ga henne hespetreet.

Ved det tredje berget satt ei kvinne med en gullrokk. Heller ikke hun visste veien, men hun sendte jenta til østenvinden. Gullrokken fikk hun med seg.

Østenvinden hadde hørt om slottet, men aldri blåst så langt. Den bar jenta til vestenvinden, som bar henne til sønnavinden. Ingen av dem kjente den siste veien.

Sønnavinden tok henne til den eldste og sterkeste broren. Nordenvinden hadde én gang blåst et ospeløv til slottet og vært utslitt i flere dager etterpå.

«Hvis du ikke er redd, skal jeg prøve», sa nordenvinden. Neste morgen blåste han seg stor og bar henne over land og hav. Til slutt gikk ferden så lavt at bølgene slo rundt føttene hennes.

Med de siste kreftene kastet nordenvinden jenta inn på stranda under slottsvinduene.

Trollprinsessen med den lange nesen så jenta leke med gulleplet. Hun ville kjøpe det. Jenta krevde én natt hos prinsen som betaling.

Men prinsen hadde fått sovedrikk og kunne ikke vekkes. Neste dag byttet jenta bort gullhespetreet for en ny natt. Igjen sov han gjennom ropene og gråten hennes.

Fanger i naborommet hadde hørt henne og advarte prinsen. Da trollprinsessen kjøpte gullrokken for den tredje natta, lot han som han drakk sovedrikken og helte den bort.

Denne gangen var han våken. Jenta fortalte om hele reisen, og sammen laget de en plan for neste dags bryllup.

Før bryllupet sa prinsen at han bare ville gifte seg med den som kunne vaske de tre talgflekkene av skjorta hans.

Trollprinsessen vasket og skrubbet, men flekkene ble større. Stemoren prøvde, og skjorta ble mørkere. Alle trollene forsøkte, men til slutt så stoffet ut som det hadde ligget i en skorstein.

Prinsen kalte inn den fremmede jenta. Hun dyppet skjorta i vannet, og straks ble den hvit som nysnø. «Deg vil jeg ha», sa han.

Trollene sprakk av sinne. Prinsen og jenta frigjorde menneskene som var holdt fanget, tok med seg det de kunne bære og flyttet langt bort fra slottet østenfor sol og vestenfor måne.