Askeladden og de gode hjelperne

Det var en gang en konge som hadde hørt om et skip som kunne seile like fort over tørre jorder som over sjøen. Et slikt skip ville han eie. Han lovte prinsessen og halve riket til den som kunne bygge det.

Tre brødre bestemte seg for å prøve. Den eldste, Per, gikk først til skogen med god mat i sekken. På veien møtte han en krokete gammel mann som spurte hvor han skulle. Per svarte surt at han skulle lage et trau, og da den gamle ba om litt mat, sa Per at sekken bare inneholdt møkk.

I skogen ble hvert stykke Per hogg til et trau, og maten i sekken var blitt til møkk. Pål prøvde dagen etter, men behandlet den gamle mannen på samme måte og fikk samme resultat.

Askeladden fikk bare to tørre havrelefser og en liten rest surt øl med seg. Da den gamle mannen spurte hvor han skulle, fortalte Askeladden sannheten om skipet. Og da mannen ba om mat, delte gutten uten å nøle.

Den gamle ba ham skjære en liten flis ut av et eiketre, sette flisa tilbake og legge seg til å sove. Mens Askeladden sov, hørte han saging, hamring og høvling mellom trærne.

Da han våknet, sto et praktfullt skip ferdig ved eika. «Ta med deg alle du møter på veien», sa den gamle. Askeladden takket, gikk om bord og seilte av sted over skogbunnen.

Først møtte han en utsultet mann som spiste gråstein fordi han aldri ble mett. Så møtte han en tørst mann som sugde på en tom tønnetapp fordi han aldri fikk nok å drikke. Begge fikk bli med.

Den tredje lå med øret mot bakken og kunne høre gresset gro. Den fjerde hadde et syn så skarpt at han kunne treffe et mål ved verdens ende.

Den femte hinket på ett bein. Det andre var bundet fast med tunge lodd, for uten dem ville han løpe rundt jorda på få minutter. Den siste holdt seg foran munnen. Inne i kroppen hadde han mange vintre og somre, og når han åpnet munnen, kunne han slippe ut kulde eller varme.

Askeladden spurte ikke om de så fine eller normale ut. Han ønsket dem velkommen, og snart sto alle sju på dekket da skipet seilte inn på kongsgården.

Kongen så den sotete Askeladden og angret straks på løftet. Først krevde han at gutten skulle tømme et lager med tre hundre tønner kjøtt på én natt.

Mannen som aldri ble mett, spiste alt sammen og sparte bare litt til vennene. Neste dag krevde kongen at tre hundre tønner øl og vin skulle drikkes opp. Den tørste mannen tømte kjelleren uten problemer.

Hver gang kom Askeladden tilbake og ba kongen holde ord. Hver gang fant kongen på en ny prøve.

Nå krevde kongen vann fra verdens ende til prinsessens te, og det måtte være framme på ti minutter. Løperen spente av loddene og forsvant med et spann før noen rakk å blunke.

Minuttene gikk, men han kom ikke tilbake. Mannen som hørte gresset gro, la øret mot bakken. «Han har sovnet ved brønnen», sa han.

Mannen med det skarpe synet så helt til verdens ende og skjøt en kule mot et troll ved brønnen. Braket vekket løperen. Han grep vannet og var tilbake med ett minutt igjen.

Kongen ga seg fremdeles ikke. Han stengte Askeladden inne i en badstue med et enormt bål og nok ved til å gjøre jernet mykt. Døra ble låst utenfra.

Askeladden hadde tatt med mannen som bar vintrene og somrene i kroppen. Han slapp ut seks vintre, og den brennende badstua ble behagelig sval. Senere på natta slapp han ut et par somre, så de kunne sove varmt.

Da kongen åpnet døra om morgenen, satt de to og hutret. Hjelperen sendte en siste iskald vinter rett i ansiktet på kongen.

Nå våget ikke kongen å bryte løftet flere ganger. Prinsessen hadde fulgt prøvene og sett hvordan Askeladden behandlet vennene sine; hun sa ja til å gifte seg med ham. Det ble holdt et stort bryllup, og alle de gode hjelperne fikk hedersplass ved bordet.