Hvorfor bjørnen er stubbrumpet

En kald vinterdag møtte bjørnen reven i skogen. Reven kom luskende mellom trærne med et stort knippe fisk i munnen.

«Hvor har du fått all den fisken?» spurte bjørnen. Reven hadde egentlig stjålet den, men det fortalte han ikke. «Jeg har fisket», svarte han stolt.

Bjørnen kjente at magen rumlet. «Kan du lære meg å fiske også?» spurte han. Reven smilte. Nå hadde han funnet på en rampestrek.

«Det er svært enkelt», sa reven. «Gå ut på isen, lag et hull og stikk halen ned i det kalde vannet. Sitt helt stille og vent lenge.»

«Hvis det svir eller gjør vondt, betyr det bare at fisken biter. Jo lenger du sitter, desto mer fisk får du. Når du tror du har nok, må du rykke halen opp så hardt du kan.»

Bjørnen gjorde akkurat som reven sa. Han satt lenge med halen i vannet. Det ble kaldere og kaldere, og til slutt frøs halen fast i isen.

Da rykket bjørnen til av alle krefter. Halen satt igjen, og bjørnen løp brølende inn i skogen. Derfor, sier eventyret, går bjørnen med kort hale den dag i dag.